Vær ærlig, vær realistisk i hvilken hjelp du kan tilby mennesker.

Publisert torsdag 15. juni 2017, av CoachMagasinet, i Coaching, Ledelse, Selvutvikling

Noen setter fotspor i noens liv. Var du ikke på DNCF-konferansen? Få med deg Tonje Christine Kviftes betraktninger av foredraget til Torgeir Wittersø Skancke.

DNCF avholdt sin årlige konferanse våren 2017 med tema «Er det myke det nye harde?»
De ulike bidragsyterne ga oss som profesjonelle yrkesutøvere og medmennesker en kraftig påminnelse på vårt enorme ansvar ovenfor hverandre.

Kort oppsummert fra konferansen: Om vi legger sammen jordnære egenskaper slik som ærlighet, selvironi og ydmykhet, med høy EQ og engasjement fra hjertet, samt topper dette med vennlighet da har vi funnet en suksessformel for ethvert menneske. Et medmenneske.

Skrevet av DNCF sertifisert Coach Tonje Christine Kvifte.

Det var én manns innlegg som utmerket seg spesielt, som beveget, og satte i gang en
refleksjon rundt tematikken: Vær ærlig, vær realistisk i hvilken hjelp du kan tilby mennesker. Er det ikke når vi er ærlige i hva vi kan gjøre at vi virkelig er profesjonelle?

Torgeir Wittersø Skancke, journalist og fotograf, holdt et innlegg på DNCFs konferanse; «På  tindebestigning i eget liv – ekstremsport på virkelighet». Han er forfatter av boken «I Mikkels
lys», han er også pappaen til Mikkel. Mikkel ble født alvorlig syk, han hadde kronisk leversvikt og forlot denne verden kun 16 år gammel i 2015. Høsten 2016 skrev Torgeir en kronikk i Aftenposten hvor han stilte spørsmålstegn ved om den nye selvhjelpstrenden er rette medisin for mennesker i alvorlig krise. «Trenden i dag er at syke mennesker skal tenke som en toppidrettsutøver: Du skal vinne! Hva hvis du taper?».

Torgeir har tæl, det skal han ha. Han stilte opp på en konferanse hvor et 3-sifret antall utdannede coacher var tilstede, og stilte spørsmålstegn ved selvhjelpstrenden. Torgeir hadde naturlig nok søkt etter en form for hjelp i sin katastrofe. Han leste selvhjelpsbok etter selvhjelpsbok, og det han tok frem som eksempler var navngitte bøker og sitater hvor det utelukkende gikk i retning av: «Er du syk eller i  krise er det bare å tenke positivt, så skal du se at det går bra». «Du er selv ansvarlig for din egen lykke». Et annet eksempel er Erik Bertrand Larssen med sine mestringsstrategier bygget på en militær disiplin.

Dette traff ikke Torgeir der han var i sitt liv, med en dødssyk sønn. Det er forståelig. Det må ha vært utrolig provoserende å prøve å ta innover seg Happy Go Lucky-bøker og bruke energi på å omforme dette til sin egen situasjon, sett i lys av hvilken situasjon Torgeir tross alt befant seg i. Som mamma var det utrolig tøft å se bildene som Torgeir delte med oss av Mikkel fra hans fødsel, oppvekst og i dagene før hans død. Hjertet mitt blødde for han. For Mikkel. For pappen hans. For Mikkels andre nære relasjoner som fikk dele 16 år med han før kroppen hans tok farvel. Som medmenneske følte jeg også Torgeirs frustrasjon over selvhjelps-litteraturen han viste til. Og jeg forstår virkelig at han stiller spørsmålstegn ved denne hjelpen. Det er det også bra at han gjør. Den profesjonelle delen av meg reagerer også på påstander som hyppig blir brukt i disse selvhjelpsbøkene – lovnader om hvor lykkelig du blir bare du gjør slik og slik, tenker slik og slik.

Og det er her oppfordringen til oss som har et yrke innenfor blant annet coaching ligger; vær ærlig, vær realistisk i hvilken hjelp du kan tilby mennesker! Og oppfordringen til privatpersonen der ute som søker hjelp er: Undersøk hvem du går til; om det ligger en utdannelse i bunn her. Eventuelt hvilken egenerfaring som følger med utdannelsen.

Det er ingen hemmelighet at selvhjelpstrenden også blir omtalt slik av mange: selvhjelpstrend ala coach. Dessverre er ikke Coach en beskyttet tittel. Hvem som helst kan kalle seg det. Dermed sier det ingen ting om kvaliteten du får ved å oppsøke en coach. Det finnes både seriøse og useriøse aktører i markedet. Derfor er det godt å ha Den Norske Coach Forening i ryggen, som gjennom sin bransjestandard jobber for å skape seriøsitet i markedet.

Jeg oppfordrer til å være kritisk til hvilke selvhjelps-bøker en velger å lese. Jeg tør å påstå at
mye av grunnen til Happy Go Lucky-mentaliteten har grobunn i ufaglærte forfattere. Men for all det, mange finner hjelp i disse, og det er klart at mange av disse bøkene som er skrevet på grunnlag av personlige erfaringer har sannheter i seg. Sannheter for forfatteren som har skrevet den. Og det er ditt valg å gjøre dette til din sannhet eller ikke.

Jeg vet ikke akkurat hva Torgeir lette etter da han leste selvhjelpsbok etter selvhjelpsbok i sin katastrofe. Men han fikk frem hva han ikke trengte i sin situasjon. Og han har gitt oss en påminnelse om viktigheten av å være et medmenneske. Viktigheten av å se hvem kunden er, og hvordan gå frem for å møte dette menneske der han/ hun er i sitt liv akkurat der og da. Dette er også coaching, å være en samtalepartner på likeverdig nivå som mennesket som sitter foran deg. Eller jeg kan vel si at det er akkurat dette som er coaching. Det er  mennesket foran deg som setter agendaen for tiden deres sammen. Rollen til en coach er å avdekke nåværende tilstand og ønsket tilstand, for deretter å hjelpe til med å minke avstanden til den ønskede tilstanden.

Dette gjøres ved hjelp av gode spørsmål, en passende intervensjon og en handlingsplan. Det er mange måter dette kan gjøres på. Og det er her du skiller deg ut som en god coach eller en mindre dyktig en. Og det er her EQ også spiller en rolle, som Henriette Grønn tok for seg på årets DNCF-konferanse. EQ, som beskriver emosjonell intelligens, er evnen til å oppfatte og forstå egne og andres
følelser og emosjoner, å skille mellom dem og bruke denne informasjonen i tenkning og handlinger. Din evne til å gjøre bruk av denne kunnskapen er også med på å avgjøre om du er en dyktig coach på det mellommenneskelige planet, det å lese av andre menneskers følelser, og bruke den informasjonen aktivt i møte med kunden.

Torgeir fortalte i sitt innlegg om en hendelse hvor han følte seg sett; som en voksen mann, med en syk sønn, i sorg, i fortvilelse. Det var en liten gest fra en erfaren sykepleier, ei som visste hva hun gjorde, hun ga Torgeir det han trengte, hun så han. Det sykepleieren gjorde midt i en hektisk dag på sykehuset, var å gi Torgeir et blikk og et  blunk, der han stod «og hang» i gangen mens Mikkel var inne til operasjon. Dette var det som skulle til for at han følte seg holdt. Det var godt eskrevet av Torgeir dette øyeblikket mellom de to – en pårørende i en vanskelig situasjon og en sykepleier som hastet rundt for å gjøre jobben sin – jeg så alt for meg der jeg satt og lyttet til hans historie, så hvor dypt inntrykk dette hadde gjort på han. Jeg så hvor sårt han trengte det. Og ikke minst opplevde jeg sammen med han hvor mye den lille gesten gjorde.

Vi er alle mennesker, uavhengig av utdannelse. Det aller viktigste ansvaret vi har, er å være
medmennesker. Og et medmenneske med et drypp av EQ, engasjement fra hjertet og ydmykhet sammen med Torgeirs ærlighet, styrke og mot til å si høyt det mange tenker, men ikke sier noe om. Da ville nok verden ha vært et annerledes sted å være i.

Jeg håper at Torgeir har funnet sin vei. At han har funnet det han lette etter svar på. Om han i fremtiden velger en coach som samtalepartner, håper jeg det blir en som passer til ham. En utdannet coach som er jordnær, besitter en høy grad av EQ, har et engasjement fra hjertet som også har vennlighet som en solid verdi.

For en ting er jeg helt sikker på – den coachen finnes. Det er nettopp dette en organisasjon som DNCF skal være med på å kvalitetssikre gjennom sine sertifiseringskrav. Så ved å kjøre tematikken som var belyst på årets konferanse er DNCF med på å minne oss som mennesker og som profesjonelle yrkesutøvere på vårt enorme ansvar ovenfor hverandre.

Som daværende styreleder i DNCF, Erica Grunnevoll, sa: «Det finnes ingen Quick Fix.» Og personlig kan jeg skrive under på det.

Å gå i prosess kan ta tid, det kan ta lang tid. Og det er elt greit.

Som coach og medmenneske fins det ikke noe bedre enn å få en tilbakemelding fra en kunde som lyder for eksempel slik: «Hadde det ikke vært for deg, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag….»

Og du vet at du kun har stått på sidelinjen og vært en sparringspartner som har dratt i noen tråder, lyst opp noen stier som var mørklagt, tilført medmenneskelighet, vennlighet, og sådd noen små frø i bedet som heter håp.

Håp som kan blomstre seg store og sterke hvis mennesket som passer på håpet vanner og gir frøet næringen det trenger.

Når du opptrer ærlig og er realistisk i hvilken hjelp du kan tilby mennesket som kontakter deg for å få hjelp, da tar du et profesjonelt ansvar. Ikke bare for deg selv som enkelt individ, men også for andre utøvere i bransjen.

Tonje Skirfte

 

 

 

 

 

DNCF Coach Tonje Christine Kvifte

Kommentarer