Trine Jansen — en kvinne med kraft

Publisert tirsdag 5. november 2019, av Atle Øi, i Diverse

Trine Jansen heter hunog skal du møte henne, må det bli i et kort tidsvindu mellom reisene hennes. Trine er nemlig en ekte globetrotter. Sulten på opplevelser og stadig på farten. En reise til Thailand i 2004 (les Tsunami) kunne blitt hennes siste, men ble i stedet en start på en ny og lang indre reise. Trine har et ambivalent forhold til denne opplevelsen. På sitt vis har den definert mye av hennes liv i årene etterpå, men hun er også på vakt mot at dette skal ta for stor plass. Slikt kan lett bli en «synd på meg knagg» hun ikke ønsker seg.

I 2018 arrangerte Trine «Kvinner med Kraft» konferansen på Union Scene i Drammen. Det har jeg ikke gjort før, så det kan jeg sikkert, sa Pippi Langstrømpe.
Tenker du også sånn, spør jeg?

Jo, du har nok rett i det, sier hun og fisker overraskende nok frem en liten Pippi figur fra veska si. Trine er ingen tro kopi av Pippi hverken i utseende eller som type, men likevel er det flere likhetstrekk en gjenkjenner når en blir bedre kjent med henne.

Kvinner med kraft-konferansen skal vi skrive mer om i en egen artikkel så vi lar den ligge nå, men at Trine er en slik kvinne med kraft har du sikkert allerede forstått.

Trine sitter i dag i styret i Den Norske CoachForening og er levende opptatt av å gjøre en forskjell. Trine er i det hele tatt en ildsjel. Tar hun på seg et ansvar er hun det seg bevisst og går «all inn».

For å bli en god coach må du først bli kjent med deg selv. En slik prosess er ikke gjort over natten og er nok et livsvarig prosjekt som er helt nødvendig om en skal forsvare den standarden DNCF coacher skal kjennetegnes ved.

Jeg tror ikke at en må ha opplevd det samme som coachee( den som blir coachet) for å klare å coache bra, men det er viktig å ha «et levd liv», forteller hun.
– Det er viktig å ha smakt på med og motgang om en skal fremstå med troverdighet og nødvendig empati, og da er det greit å ha noen års erfaring.

– Jeg gir aldri råd, jeg skal ikke ta dine avgjørelser. Jeg skal tydeliggjøre alternativene, men svaret må du finne i deg selv. Dette tror jeg er en av de vanligste feilene mange coacher gjør. Vi blir ivrige og vil oppnå resultater gjennom en snarvei som kanskje ender opp som en omvei. Vår jobb er å ansvarliggjøre coachee og ikke minst gi dem eierskap til egne valg.

Trine har opplevd mye i livet sitt. Mye av det har vært tungt.
– Jeg har smakt på alt for mye skam. Jeg har kanskje vært raus med andre og deres problemer, men når det kom til meg selv var det annerledes. Da jeg møtte veggen og havnet i NAV-systemet var det nesten surrealistisk.

Jeg var ikke en som trengte hjelp, jeg var en som hjalp. Vi som vokste opp på 60-70 tallet har nok med oss et tankesett og en kultur som ikke alltid har gjort oss godt. Det som ikke dreper oss gjør oss sterke, og ja vi ble sterke på noe, men samtidig fikk vi med oss mye skam i bagasjen som det tar tid å rydde opp i. Jeg vil gjerne gi mere «faen» og har sakte men sikkert blitt bedre på det, men alle forventningene til den «flinke piken» har hatt sin pris.

Trine er en blanding av klokhet, struktur og refleksjon,men har også en leken og avsporende side. Stadig vekk sklir samtalen ut i noe hun kommer på at hun vil si, og ofte er det så interessant dette sidesporet at vi blir der i en god periode.

Et intervju med Trine tar derfor ganske så lang tid, men det er det verdt. Et av disse sidesporene som hun brått engasjerer seg i er etikk.

– Det tror jeg kanskje er det aller viktigste vi coacher må være opptatt av. Det er lett å overdrive sin kompetanse og bevege seg inn på områder som vi ikke hverken bør eller skal mene noe om. En god coach må kjenne sin begrensning og sette klare grenser for eget virksomhetsområde. Coachee er ikke en forsøkskanin for vår nysgjerrighet og ønske om egenutvikling på områder vi ikke kan nok om, fortsetter Trine.

Dette bringer meg inn på et tema som jeg ser de fleste coacher synder på. Når en coach markedsfører seg fremstår de ofte som eksperter på det meste. Av redsel for å miste oppdrag og penger sier de som Ole Brum — ja, takk begge deler. Jeg har nok vært litt slik jeg og, innrømmer Trine. – Jeg har for eksempel bestemt meg for ikke å coache «en-til-en» — Jeg er best på gruppecoaching – det er det jeg vil jobbe med, for det er der jeg er god.

Jeg gjør mye av det i dag og jobber spesielt mye med gründere i Drammen. Det gir meg masse energi og gjør meg til den beste utgaven av meg selv som coach. Jeg liker også å jobbe med ungdom og mener selv at mine evner kommer til sin rett i slike sammenhenger.

Vi må avslutte og jeg spør Trine hva slags råd hun ville gitt om bare en setning skulle stå igjen etter henne.
– Jeg tror jeg må låne ordene til Per Fugelli. Tren på å gi mer «faen». Vi bruker for mye tid på unødvendige og hemmende overbevisninger som andre har plantet i oss og som vi selv har vannet alt for lenge.

På nettsiden for konferansen «Kvinner med Kraft» legger Trine ut videoer – så jeg ble med henne påhavnepromenaden i Holmsbu for en liten videosnutt som skal reklamere for konferansen som går av stabelen på nyåret.

Jeg er veldig klar for konferansen, sier hun. Det eneste som gjenstår er å selge alle billettene …

Billetter må til, så jeg tenker mitt. Det gjorde jeg sist gang Trine arrangerte Kvinner med Kraft- konferansen også, men da fylte hun union Scene og leverte til terningkast 6, så sikkert ingen grunn til bekymring. Med de folka hun har fått med som foredragsholdere denne gangen er det bare å bøye seg i hatten som de sier.

Mer om denne konferansen kan du lese om her på CoachMagasinet om ikke lenge.

Kommentarer