Tenk så heldige ...

Publisert torsdag 10. august 2017, av CoachMagasinet, i Redaktørens Spalte

En litt mollstemt redaktør Atle Øi synes "etter-ferien-følelse" er bra for oss.

Ja, så var vi her igjen da, ja i alle fall de fleste av oss.

Noen har vi mistet siden sist. På samme tid i fjor sukket de kanskje over at ferien var over og at hverdager og høst skulle erstatte sommersol og fri. Kanskje la de noen planer for hva de skulle gjøre i det kommende året. Planer som lignet mye på planene fra året før og som aldri ble noe av. Gode planer – men planer som druknet i hverdager som ble fylt med alt en «må gjøre».

I år har de ingen planer, for de forsvant brått fra denne verden. Vi andre tar en ny runde med alt vi «må gjøre». De fleste av oss møtes nok igjen til samme tid til neste år også, men ikke alle.

En svært så deprimerende start på en leder, men det er slett ikke meningen. Det er snarere tvert om.

Tenk så heldige vi er som får en ny runde.

Vi sitter på mulighetene som ligger i å endre på «må gjøre» til «vil gjøre». Jeg mener ikke med det at vi skal gjøre om husvask, handling og betaling av regninger til en fest, men sette fokus på alt det som gjør livet til en gave. Floskelen «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det» er en god floskel. Floskler er ofte universelle sannheter som ble til floskler gjennom å bli så populære at de gjentas litt for ofte.

Men hvordan går vi fra «bør» til «vil?
Jeg skal ikke innlate meg på å gi et svar på det. Mitt svar stemmer kanskje for meg og ingen andre. Jeg tror du innerst inne vet svaret selv, men spørsmålet er nok heller om du våger å gjøre noe med det.

Dette bringer oss inn på en annen floskel – «følg drømmen din». Et farlig råd å gi andre. Jeg tror de fleste av oss har en velfungerende skepsis i oss som stopper oss i å gjøre mange dumme ting. Noen drømmer bør få beholde sin glans gjennom nettopp å være drømmer. Jeg tror vi som jobber med coaching noen ganger blir litt for euforiske på andres vegne. Vi kan rives med og ønske at våre klienter, eller hva du liker å kalle kunden, skal overvinne frykten og kaste seg ut på dypt vann.

Det er heldigvis ikke slik vi lærer barna våre å svømme. Der holder vi på inne på grunna, med oppblåsbare flyteelementer på armene, og 100 % tilsyn 50 cm unna. Det er vel nettopp slik barn blir gode svømmere etterhvert. De får en gradvis mestringsfølelse.

Men tilbake til denne litt mollstemte «etter-ferien-følelsen». Vi bør egentlig være veldig fornøyd med at den kommer. Det betyr vel at ferien har vært bra, at vi har opplevd noe vi vil ha mere av. De fleste av oss vil få mere av det. Heldigvis vet vi ikke hvem og hvor mye. Det ville stresset oss.

For noen år siden var jeg på et foredrag som het «endelig mandag» i den positive betydning at vi skulle glede oss til hverdagene, for det var de det var klart flest av, og de vi skulle fylle med verdi. Jeg er ikke tilhenger av å tenke slik. Det er vel heller ordet «endelig» vi bør kutte ned bruken av. Vi sier da til hjernen at livet består av en rekke transportetapper mellom øyeblikkene  – alle de små øyeblikkene som er verdt å ta vare på.

Hvis transportetappene blir lange og forventningene litt for høye når vi «endelig» når frem, så vil vi slite med å oppnå dagens siste floskel som er «det er reisen som er målet».

Atle Øi

Kommentarer