Tale er sølv – taushet er gull. Eller ...?

Publisert torsdag 5. januar 2017, av CoachMagasinet, i Blogginnlegg, Verdier

Vi må tørre å stille de krevende spørsmålene og vi må ha tid til å vente på svarene/tilbakemeldingene, selv om det kan ta uker og måneder, sier DNCF sertifisert Coach, Cathrine Roald.

Vi vet at de fleste ordtak er sannheter med modifikasjoner. De er ment for å uttrykke en moral eller en visdom, og danner gode bilder på hverdagslige problemstillinger. Allikevel – jeg er svært opptatt av overskriften fordi jeg så ofte opplever at denne tausheten blir ødeleggende og ikke oppbyggende, for enkeltmennesker og for menneskene rundt. Alt dette som ikke blir sagt, alt som står mellom linjene, alt jeg bare kan ane en bit av, alt det jeg tenker at må være tungt å bære alene.

Hvorfor blir det ikke sagt?
Hvorfor er det så vanskelig å si det som det er? Hvorfor blir det bedre med usannheter i stedet for sannheten? Og hvorfor være taus når det er best å snakke? Og hvem sier at det er best å snakke egentlig?

For meg dreier det seg om erfaring fra møter med ulike mennesker som har vært i forskjellige og vanskelige situasjoner og kriser. Jeg har gjennom yrket mitt som intensivsykepleier måttet snakke om brutale sannheter og fått høre tøffe sannheter om hvorfor pasientene, store og små, har blitt så skadet. Jeg glemmer aldri pasienten som tok meg så hardt i armen at jeg den dag i dag husker grepet, mer enn 10 år etter. Jeg ser klart for meg de fortvilte og desperate øynene som ba meg si det som det var, bekrefte det pasienten visste, innerst inne, men som legen ikke svarte bekreftende på.

Jeg var vitne til at legen unngikk sannheten, men fordi pasienten visste, innerst inne, ga vedkommende seg ikke før noen sa det som det var. Og hvorfor svarte jeg bekreftende på at barna til pasienten var døde, i en ulykke der pasienten selv ble meget hardt skadet? Jeg kunne simpelthen ikke la være. Jeg klarte ikke å se pasienten i øynene og si som legen at «det går ikke så bra med barna dine».  Jeg visste at pasienten om noen timer skulle opereres for store skader og ville bli liggende på respirator i lang tid. Jeg visste at underbevisstheten kom til å jobbe, til å bearbeide, i tiden som lå foran vedkommende, og jeg kjente intuitivt at øyeblikket for å si sannheten var der.

Jeg har hørt historien til moren min, som fødte en dødfødt pike etter nesten fullgått svangerskap. Hun forteller om hvordan hennes første fødsel ble tiet i hjel. Først og fremst av helsepersonell som på den tiden, 1964, mente det var best å være tause, ikke snakke om barnet, ikke se, ikke holde. Etter 40 år kjente moren min at tiden var inne for å bli ferdig, i den grad det er mulig, med sin sorg og alt det usagte. Hun valgte å fortelle sin historie for jordmødre og leger på sykehuset der hun fødte, og ikke et øye var tørt. Nå var ikke målet å få folk til å gråte, men det som ble sagt, var av en slik karakter at alle kunne kjenne at tausheten var blitt en tung bør å bære gjennom alle disse årene. Moren min kjente på lettelse og befrielse etterpå, og ble bedt om å komme igjen slik at enda flere skulle få høre. Historien i seg selv er dessverre ikke unik, det finnes mange slike, men få velger å gjøre det moren min gjorde.

De velger å la det bli en del av den bagasjen vi alle får i løpet av et liv, men som jeg mener ville være lettere å bære om det vonde og tunge ble snakket om.

Jeg har i noen år vært med i sorggruppearbeid for barn og ungdom som har mistet mamma/pappa/søsken ved akutt sykdom, langvarig sykdom, ulykker og bl.a. selvmord. Disse barna og ungdommene har det til felles at en av deres nærmeste har dødd så alt for ung og de får en tung bør å bære tidlig i livet sitt. Å være vitne til at noen av barna og ungdommene først begynner å snakke på en av de siste samlingene, gjør at sorggruppearbeidet, som til tider oppleves tungt, blir verdt all innsats! For jeg er overbevist om at ubearbeidet sorg og smerte en eller annen gang kommer til uttrykk. Det kan bli hardt og brutalt, det kan bli stille slik at menneskene visner bort, sakte men sikkert, og det kan bli monotont.

Jeg mener det er vårt ansvar, som medmennesker og ikke minst som coacher, å få mennesker til å åpne seg.

Jeg ønsker å presisere at jeg ikke mener at sorgen er over ved å ha vært med ti ganger i en sorggruppe, eller når man endelig har begynt å snakke. Vi vet alle at den følger en hele livet. Men – vi kan bidra til å gjøre den enklere, bidra til at sorgen blir en konstruktiv prosess, at børen blir lettere å bære, selv om det selvfølgelig vil gå opp og ned. Jeg mener det er vårt ansvar, som medmennesker og ikke minst som coacher, å få mennesker til å åpne seg. Vi må tørre å stille de krevende spørsmålene og vi må ha tid til å vente på svarene/tilbakemeldingene, selv om det kan ta uker og måneder. Jeg vet at mange tenker de må ha en nøkkel, en helt spesiell link til vedkommende, for å starte en samtale som går på hvordan barnet/ungdommen har det. Jeg har møtt lærere/pedagoger som føler seg rådville i situasjoner der en elev sliter, og som lurer på hvordan de skal starte en samtale.

Jeg mener det handler om å si det som det er, at man er modig nok til å si at man er lei seg for det som har hendt, at man vet at mamma/pappa/søsken har dødd, at man kan forstår noe av hvordan vedkommende har det, uten helt å skjønne alt, at man vet hvordan de døde, at man er der om vedkommende ønsker å prate, at man spør: «Hvordan har du det akkurat nå»? «Hva kan jeg gjøre for deg»?

Vi må rett og slett tørre å bryte tausheten, for den er ikke «gull» i slike sammenhenger. Det er det talen som er.

Cathrine Roald
DNCF seritifisert Coach
cat-roa@online.no

Kommentarer