Sykt perfekt…

Publisert onsdag 4. mai 2016, av CoachMagasinet, i Mål og drømmer, Selvutvikling

Denne tøffe tiden hvor jeg har vært så på yttersiden av livet, har resultert i de utroligste menneskemøter. Og jeg har fått noen nye relasjoner som jeg bare aldri kunne forutsett komme. Det er som om alt det overfladiske blir skrellet vekk, og en sitter igjen der med bare kjernen, bare de nakne ekte jeg´ene og i dette rommet utspiller det seg samtaler på det dype plan, så rik på berøring, så rik på troverdighet og gjenklang at det blir rett og slett vakkert.

Tusen takk skal dere ha for diagnosen,» sa den 17 år gamle jenta, «nå fikk jeg en unnskyldning for å ikke være perfekt.» Utsagnet var rettet mot legen på hospitalet, som hadde vært med på utredningen av henne og kommet frem til en konklusjon for hennes kroniske plager. Det var et overraskende lettelsens sukk han tok imot fra sin unge pasient. At det å få en diagnose kan være befriende og trygghetsskapende er umiddelbart ikke til å forstå eller godta, her jeg sitter kneblet til inaktivitet av sykdom. Og når jeg så begynner å smatte litt på denne takknemligheten og tar innover meg hva hun i virkeligheten sier, kjenner jeg meg bare så inderlig trist. Lille unge kvinne hvor går du hen? Hva er det som forviller din kurs så forferdelig at du trenger et navn og en kode på en tilstand, for i det hele tatt å kunne føle deg akseptert og fullbrakt? Hva er det som skjer med dette samfunnet vårt?

Historiene er mange. Mediene blinker med utallige overskrifter om temaet, og NRK skilter med TV-programmet «Jeg mot meg». Vi har en gryende samfunnsbevissthet på dette med ungdom og psykisk helse, og den voldsomme streben etter det perfekte hos folk generelt, men det er som om et moderne undertrykkende udyr har lagt sine kveletak på den yngre slekt og gjort den til hodestyrte nikkedukker som kontinuerlig henger i stroppen, konstant i prosess, fullstendig oppslukt av å nå frem til et mål der fremme. Jage på, jage på! Oppnå, få til, erobre, erverve, hale i land. Trene, trene og for all del må du trene! Få bedre karakterer, bli tynnere, få finere hus, eksotisk ferie, bestige høyere fjell, drikke riktig vin, høyere lønn, imponere på Birken, kulere jobb, bla, bla, bla.. Hele tiden er det noe der fremme i kikkerten som fyrer oppunder jaget, holder bestrebelsene oppe slik at det ikke finnes et snev av rom til å puste eller kjenne etter her og nå. Hodet blir så stooort som en luftballong, og kroppen krymper heelt til den er så bitteliten at en knapt husker på å ta den med når en går kampklar ut i verden.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette temaet. Det opptar meg som samfunnsborger, fagperson og mor. Og jeg skulle så inderlig gjerne viet mer av mitt liv og mitt engasjement til å jobbe med unge mennesker, være med på å snu denne skjevutiklingen om så bare for noen få. Jeg skulle så inderlig gjerne plusset på litt mer utdanning, skrevet artikler, vært en stemme inn. Men jeg har for lengst innsett at jeg ikke får være med å leke mer. Jeg er utestengt, så langt fra perfekt som det får an og bli, og takker for hver dag jeg kan være hjemme sammen med mine kjære.

Hodet mitt verker, ryggen skriker tidvis av smerte. Jeg er døsig av medisiner og har vonde punkter overalt hvor disse metastasene sitter.  Jeg ser på døtrene mine og hjertet mitt gråter blod. De er så forskjellige, men har samtidig mange likhetstrekk. Jeg aner spor av meg i hver enkelt av dem, og det gjør så inderlig godt i sjæla.

Den eldste så sterk, så full av integritet og optimisme. Ekspert på å riste problemer av skuldrenene, si pytt pytt og gå videre. Har en uro i seg, det må liksom skje noe, klarer ikke sitte stille så lenge, og skravla går i ett. Har en høy arbeidsmoral, og kan ha en dagsplan full av aktiviteter; rideskole, jobb, trening m.m. og når mirakuløst over sine mål.  Hun er mer familiekjær enn noen annen, dropper ALDRI ut av en fredagskos hos «gamlingan» om hun ikke absolutt må. Hun har alltid et godt blikk på andre, velutviklet empati, leser andre mennesker med falkeblikk, samtidig som hun er vidunderlig frigjort fra andres eventuelle vurdering av henne. Hennes navn betyr «solid/sterk», og sannelig treffer det godt på storpia mi.

Nummer to er «dritten i midten», som med sin posisjon har en velutviklet evne til å balansere roen i hjemmeklimaet. Hun er den vakre, blåøyde, dyreelsker av legning. Hun er intelligent, rasjonell og meget målbevisst. Det hun bestemmer seg for, det gjennomfører hun, og har det siste året på mirakuløst vis reddet fem katter, to kaniner og fire hunder fra den sikre død. At hun skal bli veterinær har hun hatt som mål så lenge jeg kan huske. Samtidig er hun så full av faen og leken galskap at du kan aldri helt føle deg trygg når hun er i nærheten. Hun leser andre menneskers skjulte agenda som en klarsynt, og får med seg det utroligste av det som utspiller seg i det mellomenneskelige rom. Men hun fikk tidlig oppleve at livet ikke har noen garantier, og fikk påvist scoliose da hun var 15 og måtte gjennom en stor ryggoperasjon som attenåring. Også da viste hun et ukuelig pågangsmot og guts. Hun er ei tøff og ærlig jente.

Den tredje frøkna er så spebygd og elegant som en svane. Fotofingeren min klør stadig etter utløsning når jeg ser på henne, så sart, så feminin og utrolig fintfølende. Med krum hals står hun på med alt som kreves, skole, jobb og hverdagskjør. Hun har valgt realfag og skolekravene er høye. Hun er så tapper og vakker og hjertet mitt gråter så inderlig når jeg ser på henne, der hun farter av gårde på mopeden sin ut i verden, med en konstant klump i magen, vel vitende om at hun snart skal miste mammaen sin. Denne unge damen er utstyrt med en egen radar. Det er som om hun tar inn andres sinnstemnng med en sjette sans. Jeg kjenner ingen som kan identifisere stress i et rom, slik som henne, og hun tåler det ikke, for det er som om det diffunderer inn i hennes mentale væren, og forstyrrer. «Kæm e det som stresser her? Kan den som gjør det være så snill å slutte med det med en gang!», kan hun utbryte ved middagsbordet. Eller hun kan legge hånden lett på farens skulder, se ham inn i øynene og si «Pappa, puuust!»

Sorgen over å ikke få lov å være tilstede videre med mammablikket, med mine refleksjoner, veiledende ord og sokratiske spørsmål i disse fantastiske jentene mines videre ferd inn i voksenlivet, er ikke til å bære. Jeg gråter ved tanken på alt vi går glipp av. Vårsola skinner om kapp med seg sjøl, nå om dagen og jeg dagdrømmer om alt det jeg og jentene mine kunne gjort om jeg var frisk. Vi skulle egentlig vandret sorgløse, ranke og sterke som et herlig firkløver sammen, med lovnader om storbyturer og felles fjellturer i sinnet, og bare noen stakkars, vanlige hverdagsproblemer som friksjon i tilværelsen. Og langt der fremme skulle jeg kunne se meg selv som en strikkende mormor, med god tid til å bistå, som er klar til å svare på alt fra bleieutslett til hvitsausjevning. Denne urettferdigheten er til å hyle og rase av. Men det hjelper så lite.

De siste ukene har denne forhatte sykdommen strammet hardere til med sitt kveletak på kroppen min. Scintigrafibildet av skjelettet mitt skilter med utallige svarte flekker fra helvete over det hele, og flere av de herjer med meg, fratar meg bevegelsesfriheten, gir meg smerter som ikke likner noe annet jeg noensinne har opplevd. De tærer på meg, samtidig som de skyter meg inn i hjertet, fyrer opp angsten, sorgen og maktesløsheten. Det er som om jeg skal rammes på det mest sårbare og dyrebare av alt, tenker jeg, her jeg har pakket bort malesakerne fordi høyrearmen, min utrykksåre, hyler av brennende, ilende pinsler ved enkelte bevegelser. Det er nesten så jeg lurer på om jeg er blitt «gannet på» av en eller annen fiende, men jeg klarer ikke finne hvem i all verden det skulle være som kunne ha grunn til å ønske meg så vondt. Jeg har levd et intenst og lidenskapelig liv, med sterke følelser av hele spekteret, alltid uhelbredelig interressert og åpen for andres sinn. Derfor har jeg elsket jobben min, hvor jeg har hatt mulighet til å ta i bruk disse sidene av meg selv, en arena hvor jeg var i posisjon til kunne snu et uheldig mønster eller bidra til å løfte opp et annet menneske.

Denne tøffe tiden hvor jeg har vært så på yttersiden av livet, har resultert i de utroligste menneskemøter. Og jeg har fått noen nye relasjoner som jeg bare aldri kunne forutsett komme. Det er som om alt det overfladiske blir skrellet vekk, og en sitter igjen der med bare kjernen, bare de nakne ekte jeg´ene og i dette rommet utspiller det seg samtaler på det dype plan, så rik på berøring, så rik på troverdighet og gjenklang at det blir rett og slett vakkert.

Jon Scau, den kjente komikeren som forteller om sine «nær-døden-opplevelser», hevder at han etter sine turer «på andre siden» sitter igjen med en ny visshet. Han mener at det ikke er de fantastiske reisene eller festene som bestemmer hvorvidt du har levd. Nei, det er de gangene du har opplevd å være berørt, som bestemmer lengden på livet ditt. Med en slik forståelse i bunnen tenker jeg at jeg har levd veldig lenge, og bare de siste ukene har utgjort en stor del av boka mi. For jeg har fått oppleve stunder av gull, hvor kvinner i mitt liv, nære og mer bekjente, har delt av sitt indre liv på en måte som gjør meg takknemlig og full av forundring.

Det er ikke uten grunn jeg bifaller min yngste datters bevissthet på å forankre seg i nuet og «puuuste», når jeg nå vet at min stemme skal forstumme. Og jeg gledes når jeg hører de tre utveksle refleksjoner og undrende tankegods. Det er godt å erkjenne at de viser en slik trygghet på egne vurderinger, så deilig frigjort fra andres blikk.

Så kjære jentene mine, og alle andre eventuelle kvinner som leser, vær så snill å rett opp nakkene deres. Lær å elske dere selv, slik som dere er skapt og vær stolte av det. Flytt fokuset litt bort fra innpakningen over på innholdet, og bygg opp den indre substansen. Skjerp blikket, og gå inn for å være en om ser fremfor en som blir sett. Det er det beste dere kan gjøre mot dere selv og alle rundt. Der finnes ingen bedre forsvar i møte med dette kamuflerte undertrykkende uhyret som hersker over denne skakkjørte verden vi lever i.

Her jeg sitter  i godstolen, vel vitende om at jeg har danset min siste dans, hever jeg glasset med hvitt, nyter synet av min nyeste strutsemanøver, et vakkert kunstkjøp, og skyller ned dagens siste dose med morfin.

Skål og god natt.


TIL ELLEN ANNA

Fly jente fly
Du er en fugl
og jeg har sett verden
i dine trassige øyne.

Fly når vi kommer
i store klebrige flokker
av gammel fornuft.
Du huser ferske tanker
bak din steile panne.

Fly før vingene visner
Under glatte vaner,
stivner under krav
om smilende overgivelse,
lammes
av høflige håndtrykk

Fly jente fly
fra våre finmaskede nett.
Spre dine tanker
som kvasse piler,
gylne aks.
Beskytt din panne, din trass.
Fly.
–  Laila Stien  –

«Jeg tenker, altså er jeg,» sa Descartes. Trebarnsmor, psykiatrisk sykepleier, hobbyfotograf og fjelladdict. Påvist sarcomkreft med spredning som adventsgave 2014. Blogger for holde forstanden i en utålelig situasjon. Nina

Artikkel er publisert med tillatelse fra Nina

Kommentarer