Stopp verden, jeg vil av!

Publisert onsdag 15. mars 2017, av Atle Øi, i Redaktørens Spalte

Reis videre, jeg blir igjen her.

Jeg må trekke pusten, komme ned i hvilepuls, miste av synet alle tingene jeg «må ha» for å være vellykket, sette meg ned på en benk og bare se folk fare forbi til sine fryktelig viktige gjøremål, som bare  må bli gjort, ellers er det krise.

Jeg logger av sosiale medier, slår av mobiltelefonen, trykker «delete» på alle mailene som kommer uten å lese dem. Jeg trekker pusten dypt inn, lukker øynene, puster sakte ut, lytter til lydene rundt meg, hører ting som jeg ellers ikke hører og kjenner den kalde vinden i ansiktet der jeg sitter på den rimfrosne benken. Jeg ser et barn hoppe i alle sølepyttene med tynn is på, mens en utålmodig mor veksler mellom å lokke og kjefte for at det lille barnet skal få opp farten. Det er nok noe som haster, noe de ikke må gå glipp av. Det er neppe øyeblikket, for det er her og nå. Kanskje er hun sent ute til en mindfullness time hun skal ha?

Jeg lukker øynene igjen, puster sakte inn og ut. Fyller lungene og venter på at pulsen skal komme seg helt ned i absolutt laveste hvilepuls. Telefonen ringer i ett kjør, men jeg hører den ikke for den er slått av. 

Ingenting av dette er sant selvsagt, en gjør jo ikke slik i virkeligheten. Jeg stopper ikke verden, jeg logger ikke av, jeg sletter ikke mail jeg ikke har lest.

Det skulle tatt seg ut.

Hvilepulsen er sliten, den har ikke hvilt på svært lenge. Den har nesten glemt hvorfor den heter hvilepuls. Det var noe de hadde i gamle dager det sier kroppen til hvilepulsen. Hvilepulsen nikker fraværende, den hører ikke skikkelig etter, den må nå et møte med makspulsen om få minutter.

Stopp verden jeg vil av tenker jeg igjen, og så ler jeg høyt av meg selv.
Slikt gjør man bare ikke, nei vet du hva!

Atle Øi

Kommentarer