Sporty?Jeg??

Publisert mandag 6. april 2015, av CoachMagasinet, i Mål og drømmer, Selvutvikling, Verdier

Ahh! Årets første løpetur! Våren ligger på lur under snøkledde grøftekanter. Luften er ren og skarp, og lyset intenst marsblekt. Jeg føler meg fri og glad der jeg løper i eget tempo. En annen løper kommer mot meg. Frisk, innbitt og ……rask.

Plutselig kjenner jeg et snev av en følelse som har røtter langt bakover i tid. Det er som om noen klimprer på en særs ustemt streng inni meg, og jeg får behov for å sette opp farten. Vise at jeg KAN, liksom. At jeg også kan løpe raskt og uanstrengt, og derved gjøre meg fortjent til å kalle meg en løper.
Så ler jeg litt for meg selv. Tenk, at jeg FREMDELES kan kjenne på den følelsen. Selv om det bare er for noen små sekunder…..

Sport har liksom aldri vært min greie. Det var såpass at jeg etter endt skolegang og ny gymtimefri tilværelse, gikk inn for å skape en identitet som aktivt usportslig. Jeg pleide å vitse med at nærmeste jeg kom sport var å hoppe over sportssidene i Aftenposten.

Jeg begynte tidlig å samle på mislykkede sportslige erfaringer, og jeg husker f.eks.:
Et skirenn på jordet utenfor blokkene der vi bodde. Jeg var 4 år, og fikk en bok i «premie», med følgende innskripsjon: Til Gro Hanne for en fin SISTEPLASS i skirennet 1969. Nå kunne jeg for evig huske nederlaget fra denne dagen: Er det mulig?

En kort karriere i turngruppen som 7-åring, med fall skranke og en bukk som vokste seg umulig høy hver gang det var min tur. Ved diplomutdeling var jeg og en annen ulykkelig jente de eneste som IKKE fikk diplom. «Kom tilbake når du har blitt tynnere» var den særs lite pedagogiske beskjeden jeg fikk.
Gymtimene på skolen føyde seg inn i rekken av sportslige nederlag, og jeg ble hun som alltid sto igjen til slutt når lag skulle velges. Det at jeg var skoleflink for øvrig, var uten betydning for meg. Det var sportsfolkene som hadde verdi.
Og her begynte noe av sammenblandingen som mange av oss holder på med: Vi tror at prestasjoner gir oss høyere verdi som menneske. Når jeg ser tilbake på det, er jeg ganske sikker på at noen av de som var gode sport følte seg mindre verdt under høytlesningen i klasserommet. Det så ikke jeg. Da.

Ved et utenlandsopphold i starten av 20-årene fikk jeg sjansen til å redefinere meg selv. En ny, og særs sporty venninne møtte meg med blanke ark. Hun dro meg motvillig med i aerobicshallen og joggetur, og skrøt av hvor lett-trent jeg var. Hæ?? Jeg? Gradvis forsvant min gamle overbevisning om at trening handlet om å bli best – og samtidig: skammen over å ikke være det. Jeg fant en treningsglede som kom innenfra. Definert ut fra hva JEG ville ha ut av det: Frihetsfølelse, glede – og gjerne en naturopplevelse på kjøpet.

Mye god glede blir kvalt av frykten for ikke å være bra nok. Det være seg sportslige prestasjoner, eller på andre områder av livet. Og alle har vi aktive «medhjelpere» på veien, som bidrar til å definere vår plass. Når vi lar andre definere hva som er viktig, og hva som er mindre viktig, mister vi det unike ved oss selv. Det er jo nettopp forskjellene i hva vi liker og kan, som gjør samværet mellom oss mennesker verdifullt.

Så: Hvilke områder i livet ditt kan du kan ha glede av å redefinere? Holder du deg tilbake på gammelt grunnlag og lever innenfor andres rammer?

Give it a new try!
Skrevet av Hanne Paulsrud, se bloggen hennes her.

Kommentarer