Perspektiv

Publisert lørdag 4. august 2018, av Atle Øi, i Redaktørens Spalte

I store deler av verden bruker befolkningen det meste av sin tid på å holde hjulene i gang. Skaffe seg mat og det mest nødvendige, og ikke minst frykte for fremtiden til sine barn. En skal ikke så mange tiår tilbake her til lands heller før en kjenner seg igjen. Mange som lever i dag har selv opplevd det, og selv om vi lever i et velferdssamfunn er det fortsatt grupper som sliter.

Når en kjemper for å holde hodet over vann tenker en ikke så mye på selvrealisering og det å «følge drømmen sin». En har rett og slett ikke tid til annet enn å overleve.

Det er lett å glemme når en jobber som coach. Våre kunder er ofte i en vanskelig situasjon i livet sitt og trenger profesjonell hjelp. De er likevel privilegerte som i det hele tatt har fått delta på neste nivå der basalbehovene er dekket, og de rekker å kjenne på hvordan de har det psykisk. Eller er de egentlig heldige?
Kanskje har de fått for mye tid til å tenke, for mye tid til å gruble seg ned i gjørma og for mye tid til å synes synd på seg selv … Hva er vitsen med å komme til neste nivå om en ikke blir lykkeligere av det?

Jeg skal ikke svare på dette, da det ikke finnes noe allment svar. Et svar for noen er feil for en annen. Reflektere over det kan en imidlertid gjøre. Kanskje er vi coacher noen ganger med på å forverre en situasjon gjennom å forstå våre kunder helt i hjel og forlenge ulykkeligheten. Kanskje har de først og fremst mistet perspektivet. Glemt å være takknemlige for det de har, og i stedet ha for mye fokus på hva de mangler. Kanskje har de blitt mer opptatt av hva de kan kreve enn hva de kan gi …

Kanskje burde de mentalt filleristes og realitetetsorienteres. Hvem har sagt at livet skal være så forbannet lett? Når fikk vi retten til å kreve når mesteparten av verden står bak oss i køen med langt viktigere behov … Eller er det viktigere behov? Er det viktigere å ha en masse ting eller er det vel så bra å være fattig, men glad for det man har.

Jeg har mange ganger undret meg over Norway Cup. Hvert år slår en talsperson seg på brystet og forteller om den internasjonale forbrødringen en oppnår ved å hente lag fra en fattig verden til Norge. Etter noen dager har vi vist dem hva de kunne hatt, og setter dem på flyet tilbake til fattigdommen de kom fra …

Alt her i livet dreier seg om perspektiv. Det er vi godt kjent med fra coaching. Er glasset halvfullt eller halvtomt osv. Vi lever av betalende coachingkunder og hvem gidder å betale for å få kjeft? Dette vet vi, så derfor fillerister vi dem ikke selv om vi kanskje gjør dem en bjørnetjeneste ved å la være.

Så hva er så moralen? Absolutt ingenting. Moral kan ikke overleveres, den må oppdages. I alle fall om den skal bosette seg. Kanskje har du fått noe å tenke på etter å ha lest denne lederen, kanskje ikke.

Det ser ut til å bli en ny soldag. Jeg skal sette meg på verandaen, reflektere over livet og takke de som bør takkes for at jeg ar muligheten til det, og ikke trenger å jage etter mat, vann og sikkerhet for meg og mine.

Ønsker dere alle en fortsatt god sommer og kommenter gjerne lederen i kommentarfeltet på Facebook. Hvis alle er enige utfordrer jeg ikke nok. Dynamikk oppstår i uenighet.

Atle Øi

Kommentarer