Min historie

Publisert torsdag 7. juni 2012, av CoachMagasinet, i Suksesshistorier

Min historie starter i 2008 hvor jeg etter en skulderoperasjon fikk beskjed om at den var mislykket, og for meg betydde det at jeg måtte finne meg en ny jobb – 49 år gammel. Fram til operasjonen hadde jeg jobbet på et sosialkontor som sekretær, og det jeg ofte kjente på var at det måtte finnes noe annet der ute, og at mistrivselen på jobben økte i takt med årene. Jeg var flink i jobben min, men det var ikke sånn jeg ville ha det – det var ikke der jeg ville ende mitt yrkesaktive liv.

Så, i en eller annen sammenheng fikk jeg høre ordet «coaching» for første gang, og jeg startet en massiv googling på dette ordet, og endte opp på det tre etter hvert så magiske ordene NLP. Jeg husker jeg irriterte meg litt over denne bokstavsammensetningen, fordi jeg i utgangspunktet «hatet» slike forkortelser. Men det var noe som traff meg, akkurat som om disse tre bokstavene ropte til meg om å ta kontakt. Så jeg søkte NAV om å få godkjent utdannelsen min, noe jeg gjorde – og så sendte jeg søknadspapirer til skolen – MetaResource AS – og kom inn. Skal ikke påstå at jeg helt forsto hva jeg var begitt meg ut på, men det var så merkelig fordi det var akkurat som om jeg var kommet «hjem», og startet mine studier i februar -09.

Jeg hadde ikke gått lenge på NLP-practitioner før jeg forsto at her var dette «noe» jeg hadde lett etter så veldig lenge. Når de første forandringene i meg kom husker jeg ikke, men omgivelsene mine reagerte på det. Min samboer og min datter syns jeg ble så «rar»; snakket annerledes, oppførte meg annerledes og bare gråt… og jeg følte meg mer ensom enn noen sinne. Det var kun på skolen jeg følte at jeg hørte til, og slett ikke i verden «utenfor». Det var på skolen jeg følte jeg kunne være meg, dvs det jeg trodde var meg. Practitioner-semesteret ble tøft, for jeg oppdaget ting i meg som jeg ikke trodde fantes. Jeg kjente på ting jeg ikke hadde kjent på før, og fant da ut at jeg slett ikke hadde det så bra.

Dette nådde nye høyder i Master-semesteret, og det er en episode jeg husker svært godt: Jeg blecoachet i livsområdet «kjærlighet», og de verdiene jeg hadde innen det området, stemte overhode ikke med slik jeg levde. Jeg oppdaget at jeg ikke hadde vært kjæreste med min samboer, ikke sånn kjæreste jeg ville være. Jeg hadde brukt så mange år av livet mitt på å være mor/stemor, samboer og arbeidstaker, og så hadde jeg glemt å være meg. Jeg oppdaget at mine troer og overbevisninger ble mine sannheter, både innenfor kjærlighet men også innenfor andre livsområder også, og da spesielt innenfor arbeid, familie, venner osv. Jeg var den jenta som sa ja, men hvis kropp skrek et rungende NEI, og som jeg valgte å overhøre….

Jeg forflytter meg nå raskt til desember -09 hvor jeg ble sertifisert NLP Master Practitoner, og kom hjem etter endt semester, med sertifikatet i hånden og stolt som en hane. Men Jeg kom hjem til ingenting; ikke en klem, ikke noe «gratulerer» ikke noe av ingenting. Jeg husker at jeg den natten stilte meg det spørsmålet som jeg antakelig visste ville komme: «hvor lenge vil du gå og å ha det sånn? Når vil du gi deg selv et liv som er bra bare for deg?»

Den 15. januar 2010 flyttet jeg ut etter å ha vært samboer i 23 år, og startet et liv helt alene. Det stoppet ikke med å flytte til en annen kommune, men jeg tok for meg de «vennene» jeg hadde, og byttet ut dem. Det som ble så viktig, var å omgås mennesker som kunne gi meg noe – og ikke dem som tok. Jeg tok et oppgjør med min familie, og fikk satt meg selv i en posisjon som passet meg og ikke dem. Det føltes skummelt å bevege seg i «ukjent terreng», men samtidig visste jeg at valgene jeg hadde tatt, var helt riktig.

Det jeg ble veldig god på, er å sette meg mål. Jeg setter meg mål noen måneder fram om gangen, og når dem. Jeg ble Licensed NLP Coach den 23.03.2011 og det var to måneder før jeg hadde satt deadline.

Det jeg har opplevd, er et liv før- og etter NLP, og for meg er NLP psynonymt med å ha valg. Jeg lever slett ingen lykkelig 24/7 tilværelse, for utfordringene har formelig stått i kø siden jeg tok disse viktige valgene, og jeg kan fortsatt ha noen mindre enn gode dager. Forskjellen mellom før og nå, er at jeg tidligere gjorde ting enda verre ved å ha et relativt destruktivt tankemønster. De gangene ting er ugreit nå, er jeg mye raskere til å komme videre. Jeg har tatt ansvar for mitt eget liv, blitt min egen bestevenn og gjør ting for meg som gir en god dag.

At jeg valgte å flytte, bytte venner og bosted er en stor del av denne prosessen. Men det var som tidligere sagt, et riktig og godt valg ….for MEG.

Jeg husker også at jeg i januar-10 satte meg et langsiktig mål, og det var at jeg innen to år skulle være uten NAV som min «inntektskilde», være økonomisk uavhengig, ha fått meg en okay leilighet og en jobb jeg trivdes i. Jeg har klart det, og er nå på vei videre.. til å jobbe med det jeg utdannet meg til: NLP-COACH ☺

Det har vært mange andre forandringer også, bl.annet at følelseslivet mitt har eskalert voldsomt. Jeg lever med hele meg, og har kan hende mer enn noen gang empati, omsorg for andre, kjærlighet til den/dem jeg vil gi kjærlighet til, og er nå i ferd med å bli dette «hele» mennesket jeg har drømt i mange år om å være. I tillegg til at jeg faktisk er drivende god på målarbeid. Jeg når målene jeg setter meg, og har innsett at alt skjer av en grunn, og at brikker faller på plass når tida er inne.

Og alt, absolutt alt har med min endring av tankemønster og adferd å gjøre. Jeg står opp for meg selv, og står i situasjoner på en helt annen måte enn tidligere. Jeg bruker teknikker når «historie-fortelleren» i hodet mitt jobber på spreng for å få meg tilbake til den «gamle Torill». Jeg er i ferd med å bli kvitt dette vedhenget «snill-pike» syndromet, fordi jeg har forstått at jeg slett ikke trenger å redde verden alene.

Torill Teigen
torill.teigen@live.no

Kommentarer