Med selvhjelpstrenden under lupen

Publisert torsdag 23. mars 2017, av Hanne Paulsrud, i Coaching, DNCF-konferansen, Kommunikasjon

– Først og fremst vil jeg understreke at jeg ikke angriper coaching spesielt, men selvhjelpstrenden i sin helhet. Jeg stiller spørsmålstegn ved budskapet: du er din egen lykkes smed, og om det passer for mennesker i dyp krise, sier Torgeir W. Skanckes Du møter ham du på årets DNCF-konferanse. Redaksjonen ved Hanne Schjerven Fors Paulsrud har møtt Torgeir.

«For to år siden sto jeg i bokhandelen med den nyutgitte boken Lykkekoden i hånden. På dette tidspunktet var familiens liv en ekstremtilværelse som handlet om å overleve. Vi visste at gutten vår som hadde vært alvorlig syk i 15 år, snart skulle dø»

Slik innledes Torgeir W. Skanckes kronikk i Aftenposten i august 2016.

Kronikken uttrykker en sterk skepsis til selvhjelpstrenden, som formidler budskapet om at «Lykke er ditt eget ansvar – ulykke din egen skyld». Også i en akutt sykdomssituasjon skal du tenke som en toppidrettsutøver: Du skal vinne! Men hva hvis du taper?»

Mikkel døde i 2015, 16 år gammel.

torgeir

Du møter Torgeir W. Skancke på årets DNCF-konferanse 30. mars på Latter, Oslo

Hva er galt med selvhjelpstrenden?
I Torgeirs kronikk nevnes blant annet coacher som representanter for trenden han kritiserer. Den Norske Coachforening, DNCF, er Norges største organisasjon for sertifiserte coacher og skoler, med faglige og etiske krav til alle medlemmer. Derfor tenkte vi det var viktig å gå oss selv «litt i sømmene» i forhold til egen rolle inn i selvhjelpstrenden. I hyggelig prat med Torgeir fikk vi innsikt i noen av hans tanker rundt temaet, og hvordan han tenker DNCF kan fortsette arbeidet i å fremme seriøsitet og god etikk i dette markedet.

– Først og fremst vil jeg understreke at jeg ikke angriper coaching spesielt, men selvhjelpstrenden i sin helhet. Jeg stiller spørsmålstegn ved budskapet: du er din egen lykkes smed, og om det passer for mennesker i dyp krise, sier Torgeir. – Når det bare er å følge oppskriften for å bli lykkelig, blir fallhøyden og nederlaget ekstra stort for de som ikke klarer det. På denne måten kan det gjøre vondt verre for folk som befinner seg i en livskrise.

– Jeg tenker også at selve fokuset på lykke er problematisk. Det forankres en slags ide om at fullkommen lykke er «riktig følelse», og sorg og vanskeligheter er «feil». Livet er jo ikke bare oppturer. Vi får nedturer også. Jeg tror mennesker trenger å kjenne på at disse er en del av livet, og at det er viktig å anerkjenne disse følelsene også.

Hvordan mener du vi best kan hjelpe personer i krise? Som coacher – og som medmennesker?
– Det ligger i det relasjonelle, sier Torgeir. – Alle mennesker har et sterkt behov for å bli sett som de vi er, og i den situasjonen vi står i.

– Jeg tenker absolutt at individuell oppfølging av enkeltpersoner kan være en god ting uansett hvilke utfordringer man har. Jeg har stor tiltro til at coacher med en solid bakgrunn kan hjelpe klienten å nøste, sortere og finne frem i sitt eget liv. Det tror jeg det er bruk for, for mange er i villrede og lurer på «hva gjør jeg nå? Om det er en psykolog, en coach eller en venn som er god til å stille de riktige spørsmålene, er ikke alltid avgjørende. Følelsen av å bli sett å få hjelp til å nøste litt i problemer, er i seg selv en opplevelse av relasjonell støtte.

Livet er mer enn lykke og solskinn
Torgeir savner fokuset på hva som er bra nok, og på at vi er feilbarlige. – Jeg tenker at alle menneskelige prosesser er sårbare, enten det gjelder tap og sorg slik jeg har vært gjennom, funksjonshemminger eller det å bygge «familieslottet».

– I media og på sosiale medier framstår endel coacher fremstår som veldig «polerte». Jeg får nesten følelsen av at det er en bilselger som snakker, og lurer på hva disse menneskene tenker om kvelden. Hvis de har kranglet med partneren sin eller vært utro. Rommet for at vi kommer til å gjøre feil og gå på trynet er viktig, for før eller senere faller vi gjennom alle sammen. Det er en del av den menneskelige pakka som vi alle kommer innom. Jeg får en følelse at de «polerte» coachene står for det perfekte. Men sånn er det jo ikke!

– For dere som skal flagge kvalitet og seriøsitet, tenker jeg det er viktig å stole på at det dere gjør er bra nok. Jeg skjønner at vi lever i et samfunn der alle skal selge seg på sosiale medier, meg selv inkludert. Likevel; hvis man stoler på at seriøsiteten og grundigheten er bra nok, at faget er bra nok – da trenger man ikke fremstå så «polert».

Kommunikasjon og etikk i coachingbransjen
Torgeir mener det er viktig å kommunisere ut en større grad av ydmykhet, og å vektlegge seriøsitet i coachingbransjen.

– Jeg har vært på en del motivasjonsseminarer og foredrag for å få påfyll, og mange av foredragsholderne har bakgrunn fra toppidretten. En lege jeg snakket med etter et slikt foredrag, jobber på en intensivavdeling og står daglig i folks dypeste livskrise. Da blir det helt feil at det komme inn folk fra Olympiatoppen og gi råd. Her er det en gråsone jeg mener det er veldig viktig å være bevisst på. Jeg skjønner at man skal ha fokus på prestasjonskultur og måloppnåelse i næringslivet, men derfra til mennesker i krise…. Det er to helt forskjellige ting.

– Dere som ønsker å skille dere ut som seriøse coacher må være oppmerksomme på hva som underbygger det å være seriøse, sier Torgeir.  – Her tror jeg det er viktig med kommunikasjon. Det er viktig å definere målgruppen, og begrense budskapet til denne. Gjerne også tydeliggjøre at det ikke gjelder dette og dette. Det tror jeg er en fordel, og gjør at mottakerne kan stole på seriøsiteten.

Selger skinnet før bjørnen er skutt
– Det er viktig med bevissthet rundt bildebruk og retorikk, og hvordan ting virker på andre. Hentes et bilde fra en bildebase av et vakkert menneske som strekker hendene opp mot skyene, er det liksom bilde på det lykkelige menneske. Når det presenteres sammen med et flott markedsføringsbudskap på tre linjer om at «Bare gjør noen små endringer, følg disse trinnene her, så vil du komme inn på et HELT nytt spor i livet ditt», virker det mot sin hensikt for meg. Jeg tror jo ikke at det er sånn det er. Jeg er veldig usikker og spørrende til om det å lese en bok eller gå et helgekurs kan gi en varig endring i livet. Jeg føler at en del coacher, motivatorer og mentaltrenere, eller hva de kaller seg, selger skinnet før bjørnen er skutt.

Coachingbransjen er som en alternativmesse
I vår samtale om kvalitet og hvordan vi i DNCF kan bli tydeligere, utbryter Torgeir smilende: – Også er det dette ordet «coach» da. Det vil jeg nesten si det har gått inflasjon i de siste 10-15 årene. Sertifisert coach, hva er det..? Det blir som å markedsføre en alternativmesse. Du vet den kommer hit, men hva ER det? Det kan være så mange ting. Mange titulerer seg med fantastiske titler og medlemsskap både her og der, men jeg aner jo ikke hva det for noe, og da blir jeg litt skeptisk, sier Torgeir og ler.

– Det er litt det samme med en coach. Jeg tror vanlige mennesker går litt i surr. Jeg vet ikke forskjellen på en som står på scenen, holder kurs eller skriver en bok. Om det er en mentaltrener, motivator, coach eller livscoach. NLP er et annet eksempel. For en mottaker blir det mange forkortelser og uttrykk.

– Jeg tenker altså: vær bevisst hvordan du selger budskapet, og HVEM du selger det til. Og stol på at det er BRA nok, sier Torgeir.

Vi har kalt konferansen «Er det myke det nye harde?» Hvilke refleksjoner gjør du deg rundt dette spørsmålet?
– Det som skaper mest mening med dette uttrykket i mitt perspektiv, handler om mannsrollen. Jeg er nysgjerrig på hvordan det blir om vi definerer det myke som en feminin, og det harde som en maskulin verdi – uavhengig av kjønn. Jeg håper vi menn utvikler mannsrollen, og blir i stand til å utvide begrepet maskulinitet.

– I den tradisjonelle mannsrollen er mot, handlekraft, måloppnåelse og gjennomføringskraft, typiske maskuline verdier. Jeg opptatt av at vi menn også kan tilegne oss egenskaper som tradisjonelt har vært et kvinnedomene. At vi i enda større grad kan se at det å vise følelser og snakke om for eksempel sorg, også hører hjemme i mannsrollen. Man kan godt fremdeles være en maskulin mann, ytre sett. Man trenger ikke være noen tøffel, for å si det sånn.

På samme måte mener jeg kvinner kan jobbe med å tilegne seg, og øve på maskuline verdier.  Det det handler om er at kjønnene tilegner seg mye de samme verdiene, uten å miste vårt ytre særpreg

– Selv om utviklingen i Norge er positiv, har vi fortsatt en vei å gå. Det viser vår erfaring gjennom historien med Mikkel. Underveis møtte vi mange familier med alvorlig syke barn. Ofte var pappaene mye tilstede en stund; der det handlet om livet, og man var langtidssykemeldt. Ved poliklinikk og oppfølging i det daglige, som for eksempel å dra til legen eller å være hjemme to dager, var det mange flere mammaer. Det er jo ingen grunn til at det bør være slik.

– Kort sagt er jeg opptatt av mannsrollen. At vi kan utvide begrepet maskulinitet, og at det bare har positive følger.

– For å stille et banalt og retorisk spørsmål, avslutter Torgeir: – Hadde det vært så mye krig i verden hvis alle menn i verden hadde hatt hovedomsorg eller mye samvær med babyene sine helt fra de ble født? Der kvinnene turte å slippe dem til? Når pappaene er mye sammen med barna sine øver de opp sin empati.

Av: Hanne Schjerven Fors Paulsrud

Torgeir Wittersø Skancke er fotograf, journalist og forfatter av boken I Mikkels lys. «I Mikkels lys er en pappas fortelling: om å kjempe for gutten sin, om å være mann, om å være sterk og svak på samme tid.» Pax Forlag.
Kronikk i Aftenposten, 20.08.16
Blogg: Sterkestreker.no

Fortsatt noen ledige plasser til konferansen. Påmelding finner du her.

Kommentarer