Kart og terreng du og jeg og våre valg

Publisert mandag 23. januar 2012, av CoachMagasinet, i NLP

// Forord: Denne kronikken ble skrevet som et tenkt innlegg i lokalavisa i dagene etter 22.juli 2011. Uten egentlig å nevne NLP eller spesifikke verktøy, utsonderer teksten mye av det NLP står for når det gjelder grunnantagelser, livssyn, verdier og valg. Dette skjønte jeg selv ved gjennomlesning etter at jeg hadde skrevet den.

Jeg spisset teksten litt mer, og fant ut at jeg kunne skrive som jeg gjorde nettopp fordi ny lærdom hadde lagt seg til rette i min penn, på toppen av mitt eget verdigrunnlag. Jeg lar det bli opp til den enkelte leser å ta ut sin egen lærdom. At NLP har mye å lære mennesker når det gjelder kvalitetsbevisste valg, er det liten tvil om. Og dersom du aldri har danset langs aksene – kjent på gråsonene – vel: da har du mye å se frem til. Alt begynner med deg selv, deretter følger resten. Prøv da vel! Mvh Mette Kolstad Wiig // mettewiig69@hotmail.com

Vi satt i bilen på vei til hytta – i godt sommermodus – da nyheten kom over radio’n.

Før 9- nyhetene var tragedien et faktum. Med 4 barn under 11 år på ei hytte i havgapet, bestemte min svigerinne og jeg straks at vi måtte skjerme små ører for grusomhetene. I flere dager spilte vi badmington, lagde smoothie og luktet på skogen i regnvær – sånn litt halvveis til stede – og så snart de små var i seng, benket vi oss foran TV’en og slukte det som ble servert oss. Vi slukte rått, vi gråt, vi ga hverandre en klem. Enda så ille det var, ville vi liksom se mer. Om natten sov vi dårligere, jeg drømte om tragedier i vann, ikke om en fiskedupp som vugget i fred og fordraglighet, men om liv som gikk tapt i kald sjø. Det gjorde vondt i sjela. Den påfølgende onsdagen tikket følgende sms inn på min telefon, avsender var min svenske sjef gjennom mange år, selv 4-barns mor og en såkalt «hell of a lady»: «Kjära Mette! Ring mig!»

Vi snakket lenge sammen, og min svenske sjef var så utrolig imponert og høystemt inn mot sine norske venner som sto så flott sammen i sorgen, som møtte hat med kjærlighet. Og jeg var enig. Kjente at jeg var umåtelig stolt av å være norsk. Om ungt liv som svarte så menneskelig og reflektert når mikrofonene fra utenlandsk presse ble trykt mot dem. Og jeg elsket Fabian Stang, sin mors sønn, som litt klumsete og sidelengs med buksa nede (ref Hagen’s 50-års feiring) kom inn i ordførerstolen, men nå snakket som en statsmann med rot i folkesjela. Han var som en brumlebass jeg bare hadde lyst til å kose i all evighet. Og så statsministeren da, som var så god uten manus! Og dronningen som gråt åpenlyst, uten redsel for Se og Hør eller ditto rynker. Og alle de unge som engasjerte seg og sa: «Han skal ikke vinne, han skal ikke få ta friheten eller demokratiet fra oss!» Det var befriende – det var en nasjon som snudde det andre kinnet til…… eller….? Jeg begynte å tenke på hva det var som gjorde at vi klarte nettopp det. Var det fordi han var en av oss – hvit fra beste vestkant? Ville vi gjort det uansett? Visst hadde vi statsmenn som gikk foran og satte retning de første kritiske timene, men har vi færre rasehatere i Norge enn i Sverige egentlig? Har vi, med det barske klima og havet som god nabo, færre fordommer enn resten av Norden, eller Europa for den saks skyld? Har vårt lands beliggenhet noe med at vi er flinkere til å tilgi, ville vi vært mer på krigsstien om vi var et inneklemt land på Balkan uten NAV og oljepenger, med all verdens folkegrupper jagende rundt oss? Tankene ga meg ikke helt fred.

Jeg synes så mye har vært riktig og vakkert i reaksjonene etter 22.juli, men den ettermiddagen, før vi visste hvem gjerningsmannen var, så det ikke helt pent ut. Tilfeldige muslimske ungdommer ble visstnok dratt ut av busser i Oslo sentrum og banket opp, mens mange med «annen hudfarge» var redde. Jeg ble også redd. Redd for hva «noen andre» gjorde mot mitt land og min frihet. Journalist Shabana Rehman Gaarder befant seg på jobb i Aftenposten’s lokaler da det smalt, med seg hadde hun sin pakistanske nevø på 15 år. Hennes første tanke var at den mørkhudede norske gutten hun hadde ansvaret for da, ikke måtte vise seg ute, han måtte skjermes. Det var hennes ryggmargsrefleks. I tilfelle dette var utenlandsk terror. I tilfelle en mobb ville oppstå i etterkant. Tenk at selv hun som gjennom år har jobbet for å viske ut forskjellene, som har provosert og fått oss til å le på innvandringens bekostning, som har malt det norske flagget på sin nakne kropp og løftet på mullaen, alt for å vise at vi jo bare er mennesker av kjøtt og blod tross alt. Selv hun fikk denne refleksen. Ikke så rart kanskje. For under overflata finnes den, redselen for ikke å forstå, redselen for at noen annens virkelighet, noen annens verdier og tankesett, er bedre eller sterkere enn mine. At de skal vinne.

Selv vokste jeg vokste opp i et hjem uten den helt store politiske debatten, men med stor takhøyde, mennesklig felleskap og humor. Det var min mors medisin på min fars uhelbredelige sykdom, og den traff godt for oss barna. Vi hadde ikke blitt de sammen uten. Jeg ser derfor på meg selv som svært inkluderende – jeg får rett og slett energi av folk og av forskjellighet. Er jeg da fri for fordommer og forutinntatthet? Neppe. Og vet jeg egentlig alltid hvilke triggere som styrer mine valg og handlinger? For ikke lenge siden traff jeg meg selv i døra:

Det norske samfunnet er som kjent tuftet på dugnad, og har du barn blir dugnaden en attributt du som foreldre blir godt kjent med. Vi står opp i otta for våre små for å bake, steke vafler, smøre smørbrød og gjøre alt i stand til cup’er og skoleavslutninger. Denne gangen var det min tur til å ha ansvaret for kiosken på idrettsstadion. Regelen er sånn at pengeskrinet etter endt økt levers nestemann på lista. Jeg lot fingeren gli over lista med navn til jeg kom til min etterfølger’s foresatte: Mustafa Karein. 10 minutter etter sto jeg utenfor et stort hvitt BlockWatne hus med glinsende takstein og buede portaler. Rullgardinene var nede, huset virker lite imøtekommende og jeg kjente meg liten. I oppkjørselen sto ikke mindre enn 3 biler, en Mercedes og to stk Toyota. Jeg ringte på. Det var helt stille, og min egen indre film med rulletekst skrev: «Litt for stort hus kanskje, nesten litt mafia-look-a-like? Her er det sikkert ingen som åpner for en norsk jente som meg! Dessuten skjønner jo ikke folk fra Pakistan hva norsk dugnad er, de har jo ikke knekt den koden, har de vel? Sukk, jeg må finne en erstatter her. Æsj! Slitsomt at de ikke kan sette seg inn i de regler som gjelder når de melder ungene sine på til ulike aktiviteter. Jeg må visst sette i gang med en plan 2». Med ett gikk døra opp og en mann med kraftig bart viste seg frem i døra. Vi kom ikke i rapport akuratt, da hans språk var helt ulikt mitt, men jeg synes å skimte et par varme øyne der inne.

Han ropte noe innover i stua, og med ett var hun der: En høyreist, flott dame som bar hele seg med verdighet. «Hei, jeg heter Asja hva kan jeg hjelpe deg med ? Du er mamma’n til Andre du, er du ikke?» Jeg skvatt litt over at hun snakket mitt språk flytende, og fortalte litt keitete hvorfor jeg var der.»Ah, du skjønner Mustafa har slutta på fotballen, men jeg tar skrinet jeg. Er det ikke Ragnhild hun formannen heter? Vel, jeg ringer henne i morgen, så finner vi en løsning. Bare gi meg skrinet du! » Hun tok ansvar for å rydde opp. Hun hadde knekt koden! Selv fikk jeg boksehansken midt i trynet, kartet stemte overhode ikke med terrenget, og vet du at etterpå ble jeg så hoppende glad. Glad for at jeg hadde tatt feil. Glad for at jeg fikk denne positive lærdommen, som en energidrikk til en enda mer inkluderende utgave av meg selv.

Det er de valgene vi tar som forteller hvem vi er, i hvert fall nesten. For det finnes jo noe som heter tilfeldigheter og livets spill også, men det er det andre større krefter som rår over. Det får andre ta seg av. Du og jeg rår over vårt sinn, våre valg og vår kjærlighet, og vi bestemmer hvem vi skal drysse den på. Hver eneste dag står vi ovenfor mange valg: Dit eller dit, opp eller ned, han eller henne. Noen ganger er valget opplagt, vi vet hva vi skal velge og det kjennes rett ut. Andre ganger gjør det vondt å måtte velge, vi tviler og dras i ulike retninger. Til slutt trår vi kanskje feil og må justere oss inn. Forhåpentligvis tar vi med oss lærdommen videre. Det er ett av livets mange realiteter. Noen har dessverre ikke et bevisst forhold til sine valg. De bare lever sine liv i et dragsug av gjøremål og – til tider – skeptiske vinklinger. De har ikke kjent ordentlig etter, men latt seg rive med av andre, av den arv og det miljøet de er en del av. De har aldri tatt seg tid til å sette ned sine verdier i en større sammenheng for å se hvilke valg som blir viktige for å leve et mer fullgodt liv, både for seg selv og deres omgivelser. Er du bevisst dine valg? Vet du hva som styrer de valgene du tar? Hvilke verdier legger du til grunn for nettopp dine valg? Hva valgte du i timene etter at bomben smalt i regjeringskvartalet?

I dagene etter 22.juni valgte Norge som land mer samhold, brorskap, fasthet og styrke. Uten samtidig å være naive. «Vi skal ta tryggheten tilbake», sa Jens Stoltenberg. Det var et bevisst valg tuftet på grunnleggende verdier som åpenhet, demokrati og respekt for ulikheter. Verdier er ofte tett bundet sammen med overbevisninger. Norge valgte ikke hevn slik Bush gjorde i sin tale til det amerikanske folket etter terrorangrepet 11.september 2001. Bush spilte det gode opp mot det onde, grånyansene forsvant. «Either you are with us, or you are with the terrorists», demanterte han. Nå er det nærliggende å tro at rikets sikkerhet er en grunnleggende verdi både for den amerikanske presidenten og vår egen statsminister, men som vi ser valgte de ulik tilnærming når deres respektive land ble angrepet av ondskap og terror. Bush hadde en overbevisning som tilsa at han for å oppnå sikkerhet måtte være sterkere enn sin fiende. Vår egen statsadministrasjon viste med rolige ord og sindighet at et av de sterkeste våpen i verden er nettopp ytringsfrihet og demokrati. Utganspunktet var tilnærmet likt, valgene som ble tatt svært forskjellig. Og enda viktigere: valgene fikk følger for to nasjoner i sorg, og en verden av vantro tilskuere.

De fleste av våre egenskaper skyldes et samspill mellom arv og miljø. Du kan arve din mors blodtype og din fars fargeblindet. Miljøet derimot farger oss når det gjelder språk, religion og menneskesyn. Vi kan altså ikke velge genene våre, men vi kan i stor grad bestemme hvilke miljøpåvirkninger vi skal utsettes for, ved å gjøre egne valg. Det er lett å mobbe en gitt kandidat, når alle andre i ditt miljø gjør det. Å sette seg i opposisjon krever mot. Det er kanskje lettere å ty til vold, når du selv har vokst opp i et hjem med slag og fyll. Det er kanskje lettere å knuse ruter i London’s forsteder når alle andre du vanker sammen med gjør det. Og kanskje – bare kanskje – er det lettere å vende det andre kinnet til når man selv bor i et av verdens rikeste land. Likevel – og til tross for dette :

Alle mennesker kan velge! Har du tenkt på det?

Jeg tror derfor ikke vi nordmenn som folkeslag er noe ‘bedre’ enn andre. Jeg tror ikke vår evne til å tilgi er større enn de på andre sida svenskegrensen. Jeg tror ikke et norskt hjerte brenner varmere enn et svenskt hjerte. Jeg tror alle mennesker har det i seg – og at mennesker alltid søker å gjøre det beste de kan i forhold til de ressurser de har tilgjenglig. Det handler like mye om å bli bevisst sine valg og sine verdier. Vårt lands verdigrunnlag kom tydlig frem i dagene etter 22.juli, og som folk valgte vi forsoningens vei. Godt hjulpet av kloke ledere. Til tross for dette tror jeg vi har mange såkalte anti-islamister blant oss, som ikke respekterer andres modell av verden, som bare ser sin side og sitt eget kart. Var vi blitt angrepet av noen vi kunne definere som utenfra – og ikke innenfra – tror jeg mye ville sett annerledes ut. Så kan det jo være interessant å stille seg spørsmålet hvor alt slikt hat kommer fra? Hvorfor tror noen genuint og ekte at noen eller noe er mer verdt enn andre/noe annet? Hva trigger en slik overbevisning? Er det et verdigrunnlag som sier «kontroll» og at forskjellighet bringer inn «mangel på kontroll»? Jeg har ikke svaret. Vet bare at dette har vår klode sloss mot siden tidenes morgen: Svart eller hvit, kvinne eller mann, slave eller gårdeier, kristen eller muslim. Listen kan fortsette inn i evigheten. Og til tross for at Gud «ikke lager søppel», velger menneskene stadig det onde.

Miljøbevegelsen sier: «Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt». Sånn er det med mennesklig samspill og toleranse også. Vi må starte med oss selv. Forstå at vi lager modeller av verden i vårt eget hode som ikke nødvendigvis stemmer overens med terrenget. Respektere at vi mennesker oppfatter virkeligheten forskjellig, at det gjelder å vise respekt selv om vi ikke alltid «forstår». Som medmenneske kan vi bistå andre til å utvide sitt syn, og skal se lærer vi noe selv også. Større fleksibilitet gir flere valgmuligheter, bevissthet gir grunnlag til rikere valg og så videre. Ved å bli mere bevisste kan vi trene opp vår egen fleksibilitet. Dette kan du og jeg gjøre! Så får vi bare være glad for at vi ikke er statsminister, med alle de bekymringer og valg det innebærer, men sjefer det er vi:

Sjefer i eget liv!

Referanseliste:

• Kursmateriale fra Coach Team:

Meta NLP practitioner og Meta NLP Master Practitioner

• «NLP Workbook – Neuro-linguistic Programming», Joseph o’Connor

• «Alt sitter i hodet», Trine Åldstedt

• Nettet: coachteam.no, ndla.no (nasjonal digital læringsarena)

Mette Kolstad Wiig – Organisasjonsutvikler i Gjensidige /DNCF Sertifisert Coach
Mette-Kolstad.Wiig@gjensidige.no

Kommentarer