Ja, hva skal man si …?

Publisert søndag 18. november 2018, av Atle Øi, i Redaktørens Spalte

DNCF sin årskonferanse ble en stor suksess.

I salen satt godt over 200 forventningsfulle tilhørere som fikk oppleve 4 fantastiske foredragsholdere, en slampoet fra finalen i Norske Talenter og en proff konferansier som loset oss trygt gjennom programmet. Headlineren Ingvard Wilhelmsen var nok mye av grunnen til at konferansen satte publikumsrekord. Til tross for høye forventninger og tilsvarende fallhøyde innfridde han og vel så det.

Konferansens tema var «Sjef i eget liv» og på hver sin måte knytte foredragsholderne seg opp mot temaet med sin unike og spennende tilnærming. Lars Flikkeid startet det hele og kan trygt sies å være sjef i eget liv. Siden han fikk diagnosen MS for mange år siden har han jobbet med å se muligheter fremfor begrensninger. En større optimist skal du lete lenge etter og mange i salen ble nok inspirert av hans evne til å ikke tillate seg å falle inn i offerrollen.

Deretter var det Trine Jansen som erobret scenen. Trine fikk hard medfart, i og etter Tsunamien i Thailand i 2004. Mye falt i grus og livet ble tøft, men hun er et levende bevis på at det er mulig å reise seg og ta grep. Under konferansen «Kvinner med kraft» som hun selv arrangerte tidligere i år imponerte hun stort. Dette åpnet for mye muligheter, og med sin blanding av selvironi og alvor hadde hun salen i sin hule hånd fra første sekund.

Tredje og siste taler før pause var Anngunn Flatebø Dårflot som har våget å være åpen på sin bipolare lidelse. Gjennom hennes historie og ikke minst bilder og dikt (hun er fotograf og forfatter) ble vi med på en reise som ikke bare er en suksesshistorie om det å falle seg og reise seg igjen, men mer en beskrivelse av det å leve fra dag til dag og ta utfordringene som de kommer. Hun har oppnådd mye, men kampen for tilværelsen fortsetter, for sykdommen lever i beste velgående.

Etter pause kom vår Slampoet Marius Abrahamsen på scenen i hettegenser og avslappet stil. Om du ikke vet hva slampoesi er kan det beskrives som en poetisk tekst hvor fremførelse og rytme er like viktig og på mange måter tangerer elementer fra rapmusikken. At Marius sjarmerte dommerne og det Norske folk i Norske Talenter er lett å forstå, for dette er en så spennende og fascinerende kunstform at hele salen reiste seg og ga han trampeklapp.

Det å være headliner på et slikt arrangement, og det å skulle toppe så mange gode prestasjoner, er litt av en utfordring. Ingvar Wilhelms følte imidlertid neppe på noe stress. Wilhelmsen har trollbundet store forsamlinger utallige ganger og gjorde det igjen. Budskapet, som er en uhøytidelig tilnærming og ufarliggjøring av alvorlige temaer krydres med en lun humor som gjør at salen ler og humrer jevnt og trutt i halvannen time. Tilbakemeldingene i etterkant var også unisont positive.

Etter konferansen ble 80 mennesker igjen til middag og mingling. Få, om noen, angret på at de hadde byttet ut fredagstacoen med denne gourmetkvelden av opplevelser. Kveldens strålende konferansier – Kitty Stensrud oppsummerte det egentlig veldig godt med noen få ord på slutten — «Ja, hva skal man si». Det var ikke behov for noen lang oppsummering av hva vi hadde vært igjennom.

Hver og en tok med seg sin opplevelse og sine inntrykk hjem. For noen vil en slik konferanse forandre livet, andre vil få inspirasjon til å takle tiden de er inne i akkurat her og nå, mens mange nok bare fikk en hyggelig fredag med faglig påfyll og nye verktøy til en mental verktøykasse de selv må stå ansvarlig for å bruke, om det skal gi verdi.

Vi i DNCF styret som har jobbet lenge med dette pustet lettet ut. Selv om det er morsomt mens det varer er det en spenning som slipper taket når det hele er over. Alt som kunne gå galt, gikk ikke galt, og kanskje er det også med på å minne oss om et budskap mange av foredragsholderne var innom – det nytter ikke å bekymre seg over ting du ikke kan gjøre noe med …

Atle Øi

Kommentarer