Gjerdestolpen

Publisert onsdag 26. juli 2017, av Atle Øi, i Redaktørens Spalte

Min erfaring er at en enkel setning, en spesiell hendelse eller noe helt tilfeldig kan føre til enorme endringer. Selv har jeg opplevd dette ved noen anledninger. Dette skjer på godt og vondt, og bekrefter coachingens fundament om at endring forankres innenifra, men ofte trigges utenfra..

Som coach merker jeg ofte at det er nettopp slik det er. Min jobb er å åpne dører i andre menneskers sinn, starte refleksjoner og utfordre der det er formålstjenlig, for å sette spørsmålstegn ved selvpålagte tankemønstre.

Jeg skriver også dikt, og der fascineres jeg over mulighetene jeg har til å sette i gang refleksjon gjennom få ord. Noen dikt trigger noen, andre dikt trigger andre. Det er ingen fasit, og derfor så spennende.

I dikting har jeg funnet min form. Første og tredje linje skal rime og andre og fjerde linje skal. Nesten alle mine dikt er slik og kommer sikkert av at mønsteret for meg føles trygt, at jeg føler at jeg mestrer det. Som coach ser jeg at jeg må tørre å utfordre meg selv, men merker samme motstand i meg selv som hos mennesker jeg jobber med. Vaner er som magnetisme, vi trekker mot det trygge.

Jeg jobber for tiden med en diktsamling som skal hete «Spor etter ord». Den skal inneholde dikt fra talentfulle diktere som fortjener et større publikum. Dikt skal slippes fri fra sitt skrivebordsskuff-fengsel og treffe et større publikum. Et publikum de kanskje aldri ville møtt som en konsekvens av poetens ofte manglende tro på seg selv.

Det er skummelt å si «hei, verden – les diktet mitt» Så langt har jeg fått bidrag fra noen få forfattere som beviser at boken har en sin misjon. Perler som fortjener et større publikum har blitt avdekket. En av dem skriver på en helt annen måte enn meg selv. Det er muligens ikke definert som dikt, men mer som en refleksjonstekst. Dette har inspirert meg til å prøve selv. Jeg tenker at det er trist om definisjoner skal stoppe intensjoner. Det som teller, er vel å skrive noe som kan skape viktige og verdifulle refleksjoner hos andre. Riktignok innenfor rammen av å begrense antall ord. Forlaget mitt heter tross alt Kort sagt Publishing 🙂

Nå i sommer har jeg skrevet mye, og jeg har villet utfordre meg selv. Jeg har kjempet litt mot magnetismen i det trygge. En forfatter som dere vil møte i «Spor etter ord» inspirerte meg med sin tekst «Fritt fall».

For å bryte mitt eget diktmønster har jeg her kastet jeg meg utpå dypt vann:

Diktet går som følger:

Gjerdestolpen

Han lener seg mot gjerdestolpen –  ser utover
Snus under leppa, betrakter bygda
Her har han vokst opp, levd sitt liv

Mange var de som dro herifra med store vyer. Han ble igjen, og moret seg når de fleste kom tilbake, med halen mellom bena.

Hva var det jeg sa?
Sa det ikke, men tenkte det

Egen fremgang er bra, men andres motgang er heller ikke å forakte
Det sa alltid hans far – som en spøk. Men for ham selv hadde det blitt slik …

Selv hadde han aldri våget å feile, bortsett fra en gang, den gangen han valgte å ikke våge å feile …

Gjerdestolpen har stått der så lenge han kan huske.
Han tar tak i den, røsker – men den står bom fast.
Akkurat som han selv.

Han legger hele sin kroppsvekt mot stolpen, som kjemper imot, før den gir etter.

Han tar stolpen under armen, skriver et brev han henger på oppslagstavla nede ved matbutikken. Siden har ingen i bygda sett ham.

Atle Øi

Kommentarer