Metafor - Den Lille Boken Som Ikke Ville Bli Lest

Publisert søndag 4. november 2012, av CoachMagasinet, i Verktøykasse

Den lille røde boken hadde en perm trukket i fløyel, fin og se på, og god å holde i hånden, i god stand tross sine år. Boken hadde tilholdsted i et orginalt bibliotek, et slags skattekammer. Her fantes alle tenkelige sjangre, krim, novelle, erotikk og eventyr samlet til randen, fra gulv til tak.

Boken kunne huske å ha blitt lest, men det føltes lenge siden. Tanken nå, på å bli lest, ja, som en åpen bok var skremmende. Det fikk den fløyelskledde permen til å klemme ekstra godt rundt de noen og hundre sidene.

Mellom «Den siste Mohikaner» og «Salige er de som tørster» sto boken støtt, godt innklemt fra alle kanter. De andre bøkene fortalte om gleden de hadde av å se leserens gufs, smil og tårer. Om å bli båret med i en veske, gi inspirasjon i en rolig stund, om våkennetter og late dager på stranden i fjernere strøk. Hvordan det var en ære å ha blitt lest så mange ganger. At det med løs perm, og sider som bar preg av å ha blitt bladd i, var status i skattekammeret bibliotek.

Den lille boken hadde tenkt på tiden da den var kun en tanke, og den fryden den følte i det den ble skrevet. For boken, hadde fulgt forfatteren sin i flere år, for så endelig å bli trykt, bundet og utgitt. Forfatteren hadde grått, ledd, smilt og reflektert. Du, min lille bok, du er en gave. Sidene skal ikke være for mange, ordene skal være tydelige og betydelige.

Det hadde i det siste blitt påfyll i biblioteket. Flere leksikon hadde klemt seg inn på den allerede trange hyllen. Selv om det var greit å stå der, innklemt, kjente den lille boken at det å kunne ha muligheten til å trekke pusten langt ned i magen hadde vært deillig. Boken ble skviset fra alle kanter, litt etter litt ble den presset ut mot kanten som lignet et stup. Ti tusen meter ned! I fritt fall tenkte den «shitt au». Klask!!!!! – Ingen myk landing..på ryggen med luften slått ut av av seg, og sidene vid åpne, som en åpen bok ble den liggende en stund. Etterhvert fikk boken igjen pusten.

Bibliotekaren reiste seg fra pulten sin etter å ha hørt dunket. Plukket den lille boken varsomt opp, la den forsiktig sammen. Støvet ble tørket av den myke fløyelspermen, slik at rødfargen kom til sin rett. » Du lille venn, skal få ligge her, ved min pult, slik at alle kan se, og bla i deg når de kommer hit til skattekammeret bibliotek».

Det var noe nervepirrende, men som bok, hadde den omsider innsett at det var dette som var livet. Klar for å åpnes opp, for å erfare at sidene ble verken revet i eller ødelagt på noen måte. Derimot bladd i med omsorg og interesse, for dens ord var store og betydelige, gav latter, noen tårer, gode smil og refleksjon. Det var den lille røde boken.

Ingeborg Brechan
Ingeborg_brechan@yahoo.no

Kommentarer